Jeg innrømmer mitt raseri da stortingsgruppa til Ap gikk inn for implementering av vikarbyrådirektivet. Regjeringens direktiv-iver er stor, noe jeg er dypt uenig i og har ytret meg om i flere fora. I et irrasjonelt øyeblikk tenkte jeg å protestere med utmelding og høylytt forkynne årsaken i alle mulige sammenhenger. Jeg vil takke alle vennlige SV’ere for invitasjoner til deres parti. Men jeg blir i Arbeiderpartiet, der jeg har tenkt å slåss med nebb og klør, så fillene fyker, i demokratisk ånd om både vikarbyrådirektivet og eventuelle andre saker som måtte oppstå der virkeligheten i norsk arbeidsliv ikke når inn. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet fordi jeg deler ideologien, særlig i forhold til fordelings-og arbeidslivspolitikk. Jeg er overbevist om det gode ved fagligpolitisk arbeid og verdien i de demokratiske beslutningsprosessene. Nå er det viktigere enn noen gang å bruke sin påvirkningskraft. Enkelte lokale LO-representanter gikk åpent ut om å slutte å støtte de politikere de følte seg ignorert av. Sentrale Ap-politikere reagerte med harme. Media kalte det trusler og trakk hele LO til ansvar for uttalelsen. I Trøndelag inviterte lokale klubbledere stortingsrepresentanter til sine arbeidsplasser, der de fikk en vekker om bruken midlertidige ansettelser. Politikerne innrømmet at de ikke ante hvor ille det stod til. Det er flere måter å bruke sin påvirkningskraft på.
Hanne Bjurstrøm sa nylig at hun kan leve med uenigheten med fagbevegelsen. Jeg kan også fint leve med uenighet, men lever dårlig med NHO’s varslede angrep på Arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig ansettelser. Jeg lever ennå dårligere med at en tvist avgjøres i en domstol som har fire svært lite fagforeningsvennlige dommer på merittlista allerede. Fagbevegelsen tåler uenighet med Ap. Men vi bruker retten vår til og sloss imot, med full styrke. Det er en demokratisk rett, ikke et problem. Velkommen med i kampen.