Vi har i den senere tid opplevd at pårørende endelig har tatt ordet fra munnen i sin frustrasjon over den meget lite verdige avslutning som mange opplever i en travel hverdag for leger, pleiere og omsorgsorspersonell på sykehjem og sykehus – også meget hardt styrt av den finansielle pinlig harde prioriteringen som slike institusjoner har og må foreta som følge av økonomiske innstramminger og effektiviseringstiltak i helsektoren igangsatt av den sittende regjering av AP og de R/G!
Dette har så i sin tid blitt slått opp i aviser som Aftenposten som tragiske tilfeller og resultater av høyst sannsynlig helt feilslått politikk fra dagens regjering bare basert på økonomisk lønnsomhet og rene slike prioriteringer – tro det eller ei!
Nå skal man altså oppleve at det foretas angrep på slike godt begrunnede frustrasjoner fra journalister på den motsatte fløy i A-pressen etc – som sier at slik behandling er fullt forsvarlig grunnet at pårørende skal ha altfor lite kunnskap om døden og dødens forgård på sykehjem og på sykehus! Dette er en ekstrem forråelse og høyst bemerkelsesverdig grusomt vinklet journalistikk – som mange i en sorgsituasjon vil føle er et dypt og følbart ufølsomt tråkk i ens indre følelser – og kanskje mest juridiske rettigheter til de pasienter som er i en slik tragisk situasjon i dag og i tiden som kommer! En skal altså nå oppleve at radikale journalister går meget langt i sitt forsvar for den sittende regjering etc – og virkelig sauser til for de mange som er kanskje i dødens forgård med pårørende som forventer kanskje litt mer omtanke og omsorg i en ellers vanskelig situasjon. Det er bare til å vise til bloggen til denne Oppen i RB og til denne artikkelen fra Gudsbrandsdølen Dagningen som er en høyst rystende og ekkel artikkel til stor ettertanke og motreaksjon! Jf

Så fremmed er døden

Døden er blitt så fremmed for oss at vi ikke lenger forstår at det å dø er så mye mer enn det siste åndedrag. Ære være alle som må tåle vår uforstand, de som tar seg av de døende.
Les GD-journalist Einar Oddens kommentar

Ketil Bjørnstad, forfatteren og musikeren, blottla i Aftenposten tidligere i år sin manglende kunnskap om den fysiske døden i en detaljert fortelling om sin fars død for nesten et år siden. Bjørnstad skrev i fullt alvor at hans far hadde sultet og tørstet ihjel under pleie. Aftenposten dramatiserte historien med sine sterkeste virkemidler. Senere har avisen fulgt opp med flere lignende historier.

- Far fikk ikke mat. Far fikk ikke drikke. Far døde for tidlig.

De ansvarlige har knapt svart. De som er blitt konfrontert, har beklaget forsiktig at de pårørende ikke har fått nok informasjon. De har bitt det i seg. Døden er ikke noe du diskuterer høylydt.

At legene, sykepleierne og hjelpepleierne velger denne strategien er forståelig. Hvem vil ha ansiktet sitt slått opp over hele førstesiden på angjeldende avis som Dødens håndtlanger?

Vår kultur feirer livet. Døden er et ubekvemt tema som er tildelt levende lys, vakre bårbuketter og orgelbrus. Men det er ikke døden. Døden er det siste åndedrag og ikke minst det som skjer forut. Denne virkelige døden har vi satt bort til helsepersonell. Når vi konfronteres med dødsprosessen, forskrekkes vi. Og når far dør liker vi å tro at han kunne levd lenger.

For vi kan så lite. Dessuten er vi ikke klar over at vi kan så lite. Det er den manglende kunnskapen om vår egen ukunne som er selve problemet.

For det er naturligvis ikke slik at folk sultes til døde på norske pleiehjem. Det er Døden som melder sin ankomst for å fullføre sin arbeidsavtale med Livet.

La oss gjøre dette med mat og drikke veldig enkelt. La oss si at du har en ettårig plante i vindus-karmen. Når plantens tilmålte tid snart er over, begynner den å skrante. Du kan vanne den og gjødsle den så mye du bare vil. Planten, den som en gang var så vakker og som responderte på din omsorg, den dør.

Slik er menneskets kropp også. Når døden arbeider, kan ikke mat og drikke stoppe prosessen. Deler av kroppens vitale deler er allerede stengt. Å tro at dødens møy-sommelige arbeid kan avbrytes med næring, er på grensen til overtro. Døden er en mester, og når tiden er inne, er det lite vi kan gjøre for den døende.

Faktisk kan vi gjøre mest for oss selv. Den som lærer seg dødsprosessen å kjenne og erkjenner dens helt andre regler, vil forstå at våre erfaringer fra livet ikke lenger gjelder.

Dette vet legene, sykepleierne og hjelpepleierne. De har sett det og gjort det som må gjøres så mange ganger før. Stillheten i korridorene, den underbevisste forberedelsen på å høre det avgjørende kodeordet «mors» preger deres arbeidsdag. Hver dag.

For pårørende er prosessen et sjokk. Ikke bare dør far, eller mor. Far og mor dør ikke slik vi ser på TV. De som ikke var forberedt, vil hevde at legen eller ansvarlige pleier ikke har informert godt nok. Det menneskelige skyldgenet slår inn. Noen har gjort en feil, og denne noen er slettes ikke vi, de pårørende.

Den som har gjort seg kjent med dødens form og virke, vil kunne sitte ved sine foreldres seng gjennom hele prosessen, vel vitende om at den døende er i de beste hender.

Slik er det bare. Døden er kraftige saker før det siste åndedrag.

Så hvorfor tar ikke den store yrkesgruppen som steller oss når vi skal dø, til motmæle?

Du diskuterer ikke med pårørende. Du argumenterer ikke med folk styrt av følelser. Helsepersonell er en profesjonell gruppe som ikke hever stemmen. Døden, før og etter siste åndedrag, skal være stille og verdig, selv når pårørende roper ut falske anklager og blottlegger sin manglende kunnskap om døden. Og livet selv.