Nydelig og tillitsfull liten skipskatt har gått seg bort og finner ikke veien hjem. Jeg tror jenta er ca 4 mnd. gammel. Den har gull-brune øyne og sort pels med mahognyfarget underpels. Bitteliten hvit flekk på brystet. Katten har 6 tær på potene. Den er ikke øremerket. Hvis du kjenner igjen denne lille katten, eier den eller vet hvem eieren er, vennligst ring meg på mobil: 992 32 916.
Susan

Foto: Roar Grønstad

Ullensaker kommune bruker nesten halvparten så mange penger som sammenlignbare kommuner på forebygging, helsestasjon- og skolehelsetjenester. Når det gjelder barn fra null til fem år hadde Ullensaker kommune kr 2.624 i netto driftsutgifter pr. barn i 2011 til dette, mens sammenlignbare kommuner brukte kr 5.564.
På barn og unge i alderen null til 20 år brukte Ullensaker kr 819 i snitt på hver av sine unge innbyggere til forebygging, helsestasjons- og skolehelsetjenester, mens andre kommuner brukte kr 1.544.

Kommunen har som økonomisk målsetting å ligge ti prosent under andre kommuner i utgifter på alle områder. Dette er nødvendig, fordi Ullensaker, på grunn av måten pengene fordeles på fra staten, kommer dårlig ut. Men skolesektoren ligger mer enn ti prosent under sammenlignbare kommuner og har gjort det i mange år.

Når det gjelder helsesøstertilbudet viser tallene at den tjenesten altså virkelig går på sparebluss. Eller på rådmannsspråk: Den er svært effektiv.
Så vil kritikerne si at man får regningen senere. Det store dilemmaet er som alltid at effekten av forebyggende arbeid er vanskelig å tallfeste. Men noen vet at det er sånn. Mange av dem sitter også i kommunestyret. Ingen bestrider fakta. Tallene ovenfor ble presentert i ordførerens svar til arbeiderpartirepresentant Janka Holstad i siste kommunestyremøtet. Men den handlekraft og vilje til å sette inn millioner, som man ser på andre områder, er ikke like synlige på dette.

Flere har prøvd opp gjennom årene, men har hatt lite gjennomslagskraft. En årsak er at de befinner seg i opposisjonspartiene og dermed ikke har flertall til å fatte vedtak. Et annet kan være at de er kvinner. I Frp har det vært kvinner som har tatt til orde for å prioritere de yngste, som Anne Volle, som nå er ute av politikken.
Høyre har sagt at man skal satse på skolen i hver eneste valgkamp. Men et løft i prioriteringene av barn og unge, er vanskelig å se. Bortsett fra når det gjelder idrettsarenaer og drift av disse.

Idrett er selvfølgelig en viktig del av det forebyggende arbeidet. De frivillige i idrettslagene gjør en stor innsats når det gjelder å gjøre Ullensaker til en god oppvekstkommune. For noen er denne betydning av idrettstilbud åpenbar, mens de nærmest må ha et forstørrelsesglass i hånda for å se andre behov. Kanskje er det så enkelt som at de er til stede selv? De er i idrettslagene og har barn som spiller fotball. Og fotball er viktig. Fotball har denne magiske kraften som fører mannfolk sammen. Ikke alle mannfolk, og ikke bare mannfolk, men fotball er mer enn fotball. Det så man da Manchester City vant serien i engelsk fotball i helga. Voksne mennesker som gråt ved tanken på hva nederlaget ville bringe og den ubeskrivelige gleden da alt ble snudd til seier i de siste minuttene. Fotball er følelser, samhørighet, konkurranse, identitet, spenning og uforutsigbarhet, alt dette mennesker ofte søker. Men det er også makt og penger.
En ny helsestasjon blir ikke flombelyst og har ingen VIP-losjer.
Men kanskje ligger det en liten Dzeko eller Abdi på vekta med mamma og pappa med bakgrunn fra Bosnia eller Somalia? Da er det greit at han blir tatt godt vare på av helsesøster til han kan få sine første fotballsko og får en god skolegang før han tar seg den gule og grønne drakta og kanskje blir Ull/Kisas kommende stjernespiller.

Har noen sett Samson?

Han er en kastrert hannkatt på 1 år som ble borte fra område rundt Dal skole den 13 mai.
Han lyder navnet sitt, og er en veldig kosete, nyskjerrig og tillitsfull katt.
Hvis noen ser han vær vennlig og ring Heidi på tlf 95902828.

I den lille fiskerhavna ytterst på neset går det an å henslepe en 17. mai ganske så usjenert og bedagelig.
Med havet forut og en hel bøkeskog bak til å dempe «Ja, vi elsker»S fra den lokale skolen gikk nasjonaldagen sin fjerne gang. Rektors høystemte tale på megafonen rullet lik den slake bølgen mot stranda. Vi tok bryggeslengen sammen med lokalbefolkningen. Bakeriet som aldri sover hadde latte og is. Mens jeg passet på at ikke sjokoladestrøet lagde flekker på den hvite blusen leste jeg på den lokale oppslagstavla. Jeg studerer alltid oppslagstavler. Det er der man ser hva folk på stedet driver med og er opptatt av, og hva slags landskap man befinner seg i.

«Hummer agn til salgs. Saltet berggylte i 12 kg spann kr 300». Vi er ved havet.
Hva berggylte er aner jeg ikke, men det høres ikke bra ut. Hummer derimot! Men så opplyser Fiskeridirektoratet i sitt oppslag at hummeren er fredet til 1. oktober. Litt tidlig å kjøpe inn majonesen. Jeg kan også melde meg inn i den lokale kajakklubben, ”Kajakkentusiastene. Glede i hvert padletak!”. Det finnes doble kajakker slik at man ikke må stå for all gleden alene. Hvis man har problemer med gummibåten så er det bare å ringe Divepartner, han lover å redde ferien din. Har man problemer med seg selv er det også hjelp å få, bare hør: ”!Jeg kan folk!” skriver en samtale- og tankefeltterapeut. ”Strever du med indre uro, sorg, frykt, angst, depresjon, fobier eller traumer så kan vi sammen gjøre noe aktivt for å komme à jour med negativt tankespinn og bringe harmoni og balanse inn i livet”. Optimismen hans er jo fristende. Og så kan han folk.

Her er mye hjelp å få. En hel folkehøyskole kan du få på døra hvis du vil.
«Elevene utfører forefallende arbeid til inntekt for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador og Utdanningshjelpen i Kenya».
Kunstnere kryr det tydeligvis av her ute, og de har rom til flere. «Savner du et sted å male? Stort lyst atelier til leie en dag i uken. Ta gjerne med noen venner». Et hjerterom, altså.
Vil man ut på havet i standsmessige former kan man få kjøpt en billig 26 fots Plattgatter fra 1954 med mahogni over det hele. Jeg ser det for meg, iført hvitt og marineblått, hvit bredbremmet solhatt, reker og hvitvin i høye glass, rene kongeskipet.

Det er noe med formuleringene. Av og til kommer man helt oppi sofaen til folk.
«Fire sommerdekk til salgs, Michelin Energy, mønsterdybde 7 mm, pris 800, brukt kun 14 mnd». Så langt alt bra. Men «selges pga. skifte til annen bil» er ikke så veldig relevant. Slike små opplysninger kan fort bli klissete. Enkelte mennesker tror jo ikke at de kan trekke seg fra et møte uten å komme med den lange lidelseshistorien. Noe helt annet var det med den unge herren i Oslo for få uker siden, han som ville bli kvitt den hvite sofaen litt kvikt, fordi han nettopp var blitt skilt. Han hadde egentlig aldri likt den sofaen. Folk falt for han fyndige ord og han fikk flere tusen henvendelser.

Og så er det lille Emilie 10 år, som har mistet sin iPod touch:
«Jeg var rundt Mølen og gikk tur. Men nå har den forsvunnet. Jeg savner den veldig og hvis noen finner den så håper jeg du ringer, da blir jeg veldig glad.» Hun har satt inn bilde av telefonen, den ligger i et hvitt cover, og finnerlønn loves. Nå skal jeg gå meg en tur på Mølen, turområdet ved havet med de spesielle steinene fra istiden, og se etter telefonen til Emilie. Ut på skattejakt!

Jeg har lånt banken noen penger og for den tjenesten får jeg utbetalt renter. Dette er vel en ganske så vanlig ting for den norske husholdning og ofte er det ikke små beløp det dreier seg om heller. Men hvor mange av oss tenker over hva bankene bruker disse lånte pengene til?

Finanskrisen gav vel mange et lite støkk, den viste at finansmarkedet ikke nødvendigvis følger vanlig sunnt bondevett men ofte lever sitt helt egne liv til glede for noen og tap for andre. Som kapitaleier har jeg valg og ikke minst makt til å gjøre med min kapital som jeg ønsker.

Jeg har vel kommet frem til at jeg ikke ønsker at mine penger skal benyttes til alskens instrumentell spekulasjon med eneste formål å gavne finansinstitusjonene og deres aktører. Jeg ønsker at den banken som låner mine penger skal bruke disse til sunn og etisk bankvirsomhet og da fortrinnsvis utenfor aksjemarkedet.

Hvor store valgmuligheter har jeg da egentlig og er disse enkle å finne frem til? En telefon til banken min viste seg å gi noen svar. For det første virket det ikke som om spørsmålet mitt var av den typen spørsmål man var vant med å få. For det måtte repeteres og forklares flere ganger før kundebehandleren i det hele tatt forstod hva jeg snakket om. Kjapt ble det klart at en vanlig sparekonto ikke gav mange valgene når det kom til plassering av pengene. Det ble presisert at banke fulgte noen rettningslinjer når det kom til etikk men eksemplene som ble dratt frem gjalt å ikke investere i selskaper som produserte landminer eller annet forskrekkelig som produsenter måtte finne på å produsere. Suprim lån, bull and bear veddemål, aksjerobothandel eller hva det nå skulle være ble det ikke nevnt noe om.

Men de hadde noen fond som var mer etiske enn andre og hvis man ønsket å gå inn i aksjemarkedet var det noen alternativer man kunne velge fra. Men for vanlig sparing på en høyrentekonto fantes det ikke alternativer.

Mulig en klassisk sparebank kontra en forretningsbank er tingen å benytte seg av. Spørsmålet er bare om disse vil overleve over tid. Med innskytere og eiere som roper etter profitt fortere enn man kan klare å produsere et sunnt overskudd man kan dele ut spørs det om de vil overleve.

Det må da være mulig å tjene penger på klassisk bankvirksomhet også. Den klassiske metoden ved at noen trenger å låne penger og andre har noen penger til overs som de ønsker å låne ut. Kredittkortselskaper er muligens et alternativ selv om mange mener at disse ikke er moralske og etiske i og med at de har en del kunder som havner på TV i type luksusfellen-programmer. Men at mennesker ikke klarer å ta fornuftige valg og så havner i uløkka tilskriver jeg stort sett dem selv og ikke de som tilbyr kredittkorttjenester.

Som sagt ønsker jeg ikke å låne bort mine penger til et finansmarked som langt på vei ikke lenger gjør annet enn å leke med andres penger og som roper på folket om det går helt over styr. Jeg får lete videre og se om jeg finner alternativer som er gode for både meg og de jeg låner ut penger til.

Jeg hørte skritt i trappa da jeg sto med huet inni klesskapet og et fanga med gensere i armene.
Ved føttene mine lå t-skjorter og topper i uskjønn forening. I en haug, veiet og funnet for lett.
«Hallo?»
«Ja?», svarte jeg distrahert, lyddempet av kjoler som hang i tjukke lag over skapdøra.

Jeg kunne ikke finne akkurat den svarte overdelen jeg var ute etter. Ikke mange dagene siden jeg hadde den foran meg, men kunne nå ikke for mitt bare liv huske hvor jeg hadde stappa den tilbake. Det foregikk i hui og hast under en overfladisk «opprydning» rett før helga.

Jeg trakk meg ut fra skapet for å rette oppmerksomheten mot skrittene i trappa og den spørrende stemmen til min bedre halvdel.
Jeg var altså savnet nede i første etasje. Hadde jo bare gått opp for å pakke en koffert.
En liten rød koffert som skulle være med meg på langhelg. Konferanse og bytur.

Ufattelig hvor komplisert det er. At uforutsette ting kan skje, er én ting som må tas hensyn til, men også forutsette hendelser krever sine alternativer når det gjelder medbrakt garderobe.

«Du har vært borte halvannen time», opplyste han lattermildt.
Selvfølgelig grovt overdrevet. Jeg anslo sjøl toppen tre kvarter.
Og hvem er han til å mase, han som toppen putter ei underbukse, ei t-skjorte og ett par sokker under armen når han skal bort.
Som ikke trenger å ta høyde for kjole vs. skjørt, eller høye mot lave hæler. Som ikke tar stilling til verken pen overdel, smykker eller sminke.

Antakelig som kamuflasje for hoderistende oppgitthet framviste han nå en slags rørende omtanke.
«Var det noe du ville?», spurte jeg i en lett irritert blanding av pakkeangst, reisefeber og deprimerende sjølinnsikt.
«Nei da, jeg måtte bare sjekke om du fortsatt pusta».

* God dag i HA 21.5.12

Romerike er den regionen som vil få størst befolkningsvekst i landet de neste tiårene. Dette vil skje i en periode hvor befolkningsveksten i Norge spås å bli rekordhøy. Den 19. mai satte Romerikes blad fokus på befolkningsveksten. I sin leder slo Romerikes blad fast at veksten på Romerike må styres. Det er ikke vanskelig å være enig med Romerikes blad.

Dersom vi skal ivareta hensyn til økonomi, økologi, transport, livskvalitet, kompetanse og matvareproduksjon på en optimal måte, er det åpenbart nødvendig at kommunene på Romerike ikke bare planlegger hver for seg, men at de kommunale planene også innrettes slik at de bidrar til en samlet god regional utvikling. Ikke minst er det viktig at regionen står samlet i dialog og samspill med Akershus fylkeskommune og de statlige myndighetene.
Jeg tror et stort voksende Romerike vil bli hørt dersom vi klarer å samle oss i viktige saker på flere områder.

Utfordringen ligger derfor i spørsmålet: Hvordan samle Romerike til et ”rike”? I dag har vi delt Romerike i to regionsråd; Samarbeidsrådet på nedre Romerike (SNR) og Øvre Romerike Utvikling (ØRU). Samarbeidet innad i begge regionsrådene fungerer bra, men samarbeidet mellom ØRU og SNR er like viktig. Dette samarbeidet skal vi få til. Jeg håper også det offentlige kan spille på lag med privat og frivillig sektor på hele Romerike. Slikt sampill blir avgjørende med en utvikling hvor vi blir flere innbyggere – dersom alle skal kunne oppleve stor livskvalitet ved å bo og leve på Romerike.

Ikke minst har Romerikes blad som regionalt samlingspunkt en viktig rolle i arbeidet med å utvikle regionen vår. Avisa er en sentral regional aktør.

Noe vi alle kan starte med, er å bli enige om at regionen vår heter Romerike.

Det neste jeg synes vi alle bør kunne være enige om, er at byene på Romerike er Lillestrøm (kunnskapsbyen) og Jessheim (flyplassbyen).

Det siste jeg tar opp i dette innlegget – og som jeg mener at alle på Romerike er tjent med, er at vi som samlet vekstregion står sammen om å bedre de økonomiske rammeoverføringene fra staten til vekstkommunene. Nesten alle kommunene på Romerike kommer langt ned på nasjonale statistikker når det gjelder pengebruk pr. elev eller pr. bruker innen helse og sosial. Samtidig kommer mange av kommunene på Romerike høyt opp når det gjelder avgiftsnivå – og nødvendige investeringer i ny infrastruktur for å ta i mot befolkningsveksten presser opp gjeldsnivået. Vekstkommunene på Romerike vil møte store utfordringer dersom ikke de økonomiske overføringene fra staten økes merkbart i årene fremover.

Bare en samlet region kan få til en optimal utvikling på Romerike.
Vekst gir oss utfordringer, men ennå større muligheter.
Aller best utnytter vi våre muligheter dersom vi klarer å samarbeide.
Vi på Romerike!

(Innlegget er også sendt Romerikes blad sin redaksjon for leserinnlegg)

Min spontane reaksjon når jeg leste dette på nettet var: Sett vedkommende inn i ti år!

- De var kledd i sivilt, men de hadde tjenestebeviset hengende rundt brystet. De hadde pågrepet en person og påsatt håndjern, så alt tyder på at gjerningspersonene var klar over at dette var politi. Dette er en veldig alvorlig sak, sier Solberg.

Kanskje politi i sammenhenger som dette ville hatt mer autoritet om de gikk i uniform? I følge artikkelen hadde de allerede foretatt en arrestasjon. Men det gjør vel ikke handlingen noe “snillere” om de ikke viste at det var politimenn.

At jeg skulle kommentere en sak som handler om idrett trodde jeg ikke ville skje neon gang – for det samfunnet har jeg meldt meg ut av – men nå skjer det likevel.

Hva er det idretten (og sannsynligvis Ole Gunnar Solskjær) og Kjell Inge Røkke har felles? Det er lukten av penger og en god porsjon berømmelse! Tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers uttrykte det slik; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Med andre ord, ”samfunnet” er bare midlet for å nå målet.

Denne gangen føler jeg at Kjell Inge Røkke møter seg selv i døra så det holder. Jeg tenker tilbake på saken mellom Aker Holding (Kjell Inge Røkke) og staten våren 2009 (representert ved tidligere statsråd Syvia Brustad og Berit Kjøll, sistnevnte var statens representant i styret til Aker) Staten hadde gått inn med en aksjekapital på fem milliarder kroner i Aker-konsernet.

I 2009 ville Kjell Inge Røkke fisjonere Aker-selskapet, hvor hensikten åpenbart var å øke verdier og inntjeninger for Røkke selv. Dette forsøkte Kjell Inge Røkke å gjennomføre uten å følge aksjelovens prosedyrer om avholdelse av generalforsamling – som er en del av informasjonsplikten. Berit Kjøll gjorde jobben sin og varslet!
Det ble i stridens hete inngått et kompromiss mellom staten og Kjell Inge Røkke, hvor det ble avholdt generalforsamling mot at fisjonen ble gjennomført i tråd med Røkkes intensjoner. Hvor var ”lojaliteten” til staten hos Kjell Ingen Røkke den gangen? I tillegg var Kjell Ingen Røkke frekk nok, antakelig som en avledningsmanøver for manglende avholdelse av generalsforsamling, til å personliggjøre striden ved blant annet å herme etter Brustads dialekt.

Saken er at Ole Gunnar Solskjær er ønsket som manager i Aston Villa, og han har hatt kontakt med klubben. I tillegg har Solskjær uttrykt at han vil ha med seg teamet sitt, dvs Mark Dempsey og Richard Hartis – teamet han tok med seg inn i Molde. I tillegg kan det være snakk om gi et tilbud til Magnus Wolff Eikrem.

Aker ASA tar dette som en illojal handling fra Ole Gunnar Solskjær side, og truer med å trekke seg ut av Molde fotballklubb økonomisk. Kjell Inge Røkke opptrer som en furten person – og vil straffe hele klubben i Molde – med støttespillere – for Solskjær sitt valg. Hvor er ”lojaliteten” til Moldeklubben og Moldesupporterne hos Kjell Ingen Røkke?

Innen for idretten er det oppstått et ”marked” på personer og klubber/ team. Det markedet innebærer – som en del av spillet – at attraktive personer ”selger” seg til høystbydende. Dette systemet innebærer at kontrakter (stort sett) skrives slik at det med å bytte beitemarker er mulig på kort varsel (egen klausul om det), subsidiært at det betales penger for å bli løst fra en kontrakt.
Om jeg har forstått det riktig, så har Ole Gunnar Solskjær en kontrakt med Molde, hvor det er nedfelt at han kan forlate klubben på kort varsel. Å beskylde Ole Gunnar Solskjær for å være illojal – vil i tilfelle være helt skivebom.

Ingen, heller ikke Kjell Ingen Røkke, kan kreve å binde Ole Gunnar Solskjær til Molde-masta så lenge det er lukrativt for Kjell Ingen Røkkes lommebok! Å være skuffet er selvsagt lov, også for Kjell Inge Røkke, men Ole Gunnar Solskjær må få lov til å være Ole Gunnar Solskjær.

I denne saken fremstår/ forsøker Kjell Ingen Røkke og Aker Asa etter min oppfatning å ramme tredjepart (Molde-klubben) som en slags ”hevn” for Ole Gunnar Solskjærs valg. Hvor er logikken i det?

Ole Gunnar Solskjær fremstår som lojal mot sin egen lommebok og berømmelse – og på det punktet fremstår Solskjær og Kjell Inge Røkke som likesinnede. Lukten av penger overgår en hver form for lojalitet og stedsbinding – og ”samfunnet (folket) betaler. Slik fungerer et ”marked” (markedsliberalismen).

God tur dit du reiser Ole Gunnar Solskjær!

Lys brun stripete ung hannkatt (ukastrert) flyttet inn hos oss ca. 14 mai. Katten er ikke redd eller skvetten. Liker barn godt og koser mye. Katten hører nok til på Borgen, 6 km fra Kløfta mot Kongsvinger.

Ring 970 29 370 hvis du savner katten.

Woie

Bruk av droner

Hvor er det internasjonale samfunnet i forhold til bruk av droner generelt, og spesielt etter at myndighetene i USA har åpnet opp for bruk av droner over hele verden om det anses nødvendig? Jf mediene bruker USA droner i angrep i blant annet land som Pakistan/ Afghanistan og Jemen. Israel bruker disse våpnene i angrep i Palestina.
Tiden er inne for at det internasjonale samfunnet må kreve at eventuell bruk av droner underlegges internasjonal rettsorden.

Pr definisjon er en drone et militært ubemannet luftfartøy som kan bære våpen, og benyttes i spontanangrep uten å risikere livet til egne soldater. De er meget treffsikre i den forstand at de navigeres ved hjelp av satellitter, GPS, kameraer og annet avansert utstyr mot angitt mål.

Begrepet ”utenomrettslige likvideringer/ henrettelser” er en definisjon som anvendes for å beskrive et droneangrep.

Terroranslagene 11. september i 2001 mot USA (New York), gav verden nye utfordringer i forhold til det som frem til da hadde vært tradisjonell krigføring, dvs hvor land kriger mot land i tråd med folkeretten. Den tradisjonelle måten å krige på ble erstattet av at grupperinger gjorde anslag mot sentrale/ strategiske mål i et land. Beskrivelsen ”tradisjonell uniformerte kriger (soldat)” ble erstattet med begrepet ”fiendtlig stridende” – dvs en slags omdefinering av ”terrorist” for å rettferdiggjøre det ble beskrevet som ”krigslignende handlinger”.

Bruk av et slags ”nyspråk” var det som skulle til for omgå alminnelige internasjonalt vedtatte forordninger, anført av tidligere president i USA, George W. Bush.

Begrepet ”fiendtlig stridene” har medført at konvensjoner for behandling av krigsfanger også er blitt satt til side. Blant annet opprettet USA Guantànamo-basen på Cuba, hvor ”Fiendtlig stridende” holdes fanget uten ved lov og dom. Noe som er helt uakseptabelt!

Irak ble invadert (2003) ved hjelp av falske bevis om produksjon av masseødeleggelsesvåpen, Afghanistan ble invadert i strid med folkeretten i 2001 under dekke av ”kampen på terrorisme”. I denne prosessen har bruken av droner eskalert i ettertid, og virkemidlene i ”kampen mot terror” har strukket mange internasjonale fastsatte grenser og normer.

Som nevnt er vilkårene for krigføring definert gjennom internasjonale konvensjoner og folkerett. Kanskje er det på tide å få på plass konvensjoner for bruk av droner også – regler som er i samsvar med folkeretten. Og videre at vilkårene for fangebehandling av såkalte ”fiendtlig stridende” også kommer inn under internasjonale konvensjoner!

Jeg mener at verden kan ikke sitte stille å se på en utvikling som går i retning av at ”er det noen man ikke liker, så sender vi en drone og likviderer dem – uten ved lov og dom”! Verden kan heller ikke akseptere vilkårlig fengsling av folk uten ved lov og dom.

Etter mitt syn bør bruk av droner forbys – på lik linje med andre våpen som forbys gjennom FN-organer.

For øvrig står det en meget interessant artikkel skrevet av Erling Borgen i Dagsavisen 19.05.2012, se; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread246574/#post_246574

Høyrepolitikk fungerer dårlig over tid, det er EU og USA et godt eksempel på. Dessverre så trekker EU seg stadig sterke inn i sin egen krise, en krise som delvis styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF), som kommer med stadig sterke krav til mer høyrepolitikk ovenfor de landene som er kommet i finans- og gjeldskriser. Blant annet krever IMF omfattende privatisering av offentlige eiendommer og verdier – dvs utsalg av viktige inntektskilder for landene som de sårt trenger økonomi for å komme seg ut av krisen. Slike tiltak gjennomføres uten at befolkningen og etablerte politiske partier i de landene det gjelder får ta del i diskusjonene om dette er måten å løse finans- og gjeldskrisene på.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker å knytte Norge nærmere til EU, med begrunnelsen at EU er viktig for Norge, og at det derfor er viktig å hjelpe EU ut av krisen. Spørsmålet er hvordan? Skal Norge hjelpe EU videre på dagens kurs – dvs bruk av enda mer høyrepolitikk? Eller skal Norge bidra til at EU får en ny politikk?

Det EU trenger er en ny politikk, og mer demokrati – og hvor hele folket er med! Det vil være konstruktivt og fremtidsrettet. Å hjelpe EU i dagens situasjon og med den politikken som føres i dag – er etter mitt syn like fåfengt som å holde kunstig liv i en hest med respirator – uten muligheter til å øyne forbedringer.

Fravær av demokrati
EUs organer har ikke et representativt flertall bak seg, ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten.

Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Italias overgangsstatsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas overgangsstatsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Det som har skjedd er at finanseliten/bankene fikk plassert ”sine utvalgte folk” – som ensidig synes å være opptatt at alle andre skal få svi for finansproblemene – unntatt bankene og store deler finanseliten.

Bankene styrer politikken
For å komme ut av økonomiske kriser, er det viktig å treffe tiltak som i gang økonomisk vekst, slik Frankrikes nyvalgte president François Hollande forsøker å få til, og som presidenten Barack Obama ønsker å få til i USA.
Det var slik LO bidrag til at Norge kom ut av sin bankkrise og høy arbeidsledighet på begynnelsen av 90-tallet (LO-leder Yngve Hågensen/ solidaritetsalternativet). LO avsto fra høye lønnskrav mot at arbeidsgiverne/ myndighetene bidrog med arbeidsplasser (arbeid til alle).

Å kutte offentlige tjenester, og kutte i pensjoner og sosiale stønader, og innføre mer arbeidsledighet (blant annet kutt i offentlige stillinger), er dårlig medisin (kvakksalveri) når det landene trenger mest er mer kjøpekraft for å få hjulene i gang igjen. Bedre blir det heller ikke av at den rike eliten tømmer kontiene sine og flytter til andre land – et resultat av ”fri flyt” av kapital (en av EUs fire friheter/ fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft).
Utvikling har en tendens til å gå sakte (settes i revers) når majoriteten av befolkningen gjøres fattigere.

Den budsjettdisiplinen som de økonomisk sterke EU-landene har påført de andre EU-landene, med sanksjonsmidler om budsjettrammene ikke overholdes, gjør at de landene som er i finans- og gjeldskriser, er som ”å binde finans- og gjeldstyngede land til masten”. Disse landene blir stående igjen med svært begrenset handlingsrom til selv å komme ut av sine kriser.

Fagbevegelsen overkjøres!
De endringene som vi ser gjennomføres i flere EU-land, er at myndighetene overstyrer tariffavtaler og kutter i lønningene til arbeidstakere – uten engang å verken snakke/ eller forhandle med fagbevegelsen. Hva slags styringsform og respekt for egen befolkning er det?

Å komme ut av en krise, uten verken å ta med folket på råd, eller ha befolkningen/ fagbevegelsen i ryggen – virker til å være et heller uoverkommelig prosjekt – i hvert fall dersom man skal lykkes til slutt.

Konklusjonen er at Europa har tapt enormt på det fagforeningsknusingsprosjektet som EU viser seg å være – etter modell fra tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher.

Lær av Island
Island ble også rammet av markedsliberalistenes herjinger for kort tid tilbake. Takket være en rakrygget president – som trosset EU – med forankring i folket (demokratiet), er Island i dag i ferd med å jobbe seg ut av sine finans- og gjeldsproblemer.

Den Tyske statsministeren, Angela Merkel har tatt til orde for at Hellas skal foreta folkeavstemning om Hellas fortsatt skal være en del av valutaunionen (euro) eller ikke. Det åpner for en hvis grad av demokratiseringsprosesser i Hellas. Men dersom Hellas sier nei – så kan det få store følger for flere av landene i valutaunionen.

Slik jeg ser det – jobber EU seg stadig dypere inn i sin egen krise – den retningen bør ikke Norge bidra til. Det EU trenger er en ny politikk – den kan Norge være med å vise vei for! Ikke minst med å gjenreise fagbevegelsen og demokratiske beslutningsprosesser. Men det betyr trolig at Norge må løsrive seg fra EØS-avtalen. Norge trenger ikke å stå bundet til den samme masten som fører EU inn en stadig dypere krise. I hvert fall må tørre å ta en grundig debatt om EØS-avtalen og virkningen av den! Vi kan i hvert fall fastslå at EUs egen politikk ikke har vært noen god løsning for de aller fleste av medlemslandene.

Økningen av antall unge på trygd har vært et hett tema den siste tiden. Bare i Ullensaker er det over 60 unge mellom 18-24 år som har falt ut av arbeidslivet eller skolegang. Den samme tendensen ses over hele landet – og alle setter spørsmålstegn om hvor systemet svikter, og hva som nå må gjøres.

Å “nave” er i mediene blitt fremstilt som et fenomen. Hvordan ungdommer systematisk planlegger å motta stønad slik at de kan slippe å jobbe. Hvordan ungdommer fokuserer på “Hva samfunnet kan gjøre for meg” fremfor “Hva kan jeg gjøre for samfunnet?” Enkelte har uttrykt en bekymring for at det er for enkelt å få en psykisk diagnose, mens det stadig dannes en større oppfatning om at ungdom er late og tiltaksløse, mens foreldrene står hjelpeløse på sidelinja. Fremfor alt er det blitt en viss enighet om at det i våre dager er blitt altfor lett å komme på trygd.

Istedenfor å underbygge disse påstandene vil jeg heller opplyse om at Ullensaker kommune er av de som bruker aller minst penger på veiledning og forebyggende arbeid for ungdom blant kommuner vi kan sammenligne oss med.

Min påstand er at barn og ungdom faller utenfor skolegang og arbeidsliv lenge før dagen de havner på trygd. Barn med ressurssterke foreldre gjør det ofte godt på skolen. De er med på sunne fritidsaktiviteter, er en del av et sosialt nettverk og ser viktigheten av å skaffe seg en utdannelse. Dessverre er det mange barn og unge som ikke har et godt støtteapparat hjemme, og som mye lettere faller utenfor både på skolen og på fritiden. Det er så mange ting som kan oppstå i barne- og ungdomstiden der blant annet skolehelsetjenesten burde kunne bistå. I Ullensaker kommune er skolehelsetjenestens ressurser sterkt presset.

Jeg tror at ungdom som får ansvar tar ansvar. Jeg tror det er særdeles få ungdommer som innerst inne ønsker å falle utenfor arbeidslivet på denne måten, og enda færre som ønsker seg en psykisk diagnose.
At ungdommer selv innser at de ikke greier å henge med på skolen eller greier å fungere i en jobb – det krever en ydmykhet jeg tror enkelte må gå langt inn i seg selv for å finne.

Det er ingen som ønsker at denne trenden fortsetter. Men fremfor å stadig fortelle umotiverte ungdommer som ikke ser en løsning på problemet at de er late og tiltaksløse tror jeg vi først må se på oppfølging og forebyggende arbeid blant barn og unge, for å sørge for at tiltak settes inn så fort som mulig. Det er ikke dagens ungdom det er noe feil med, og det må vi synliggjøre.

Årets jordbruksoppgjør endte i havari. Vi fikk/ får oppleve aksjoner fra bondenæringen. Tilbudet staten ønsket å gi bøndene var for lavt, og oppleves selvsagt som en stor provokasjon mot jordbruksprodusentene tatt i betraktning hva gjødselprodusenter, grossistkjeder og matvarekjedene virkelig vasser i overskudd og fortjenester. Ingen i Norge tjener seg rikere raskere enn nettopp ”matbaronene”.

Jeg hører med blant dem som støtter de bøndene som lever av jordbruket sine aksjoner, og jeg støtter kampen mot den enorme makten kjedene har fått over matvareproduksjon og salg – som er uverdig og uetisk!

Prisutvikling på melk og kjøtt
Det er presentert et regnestykke (Røros-bøndene) som viser at for en liter melk var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 2,58 – mot kr 4,43 i 2010 – dvs en økning på 72 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 5,79 i 1959 – mot kr 15,11 i 2010 – dvs en økning på 161 %.
Det samme regnestykke for storfekjøtt viser at for en kilo kjøtt var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 30,65 – mot kr 33.38 i 2010 – dvs en økning på 9 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 90.30 – mot kr 187,68 i 2010 – dvs en økning på 108 %.

Store overskudd
Det betyr at fortjenestene ligger andre steder enn hos bonden.
Kravet fra bøndene var på 2,2 mrd kr – mot statens tilbud var på 900 mill kr. Avstanden mellom partene var stor.

Til sammenligning er utbyttet som gjødselsprodusentene tar ut i år på ca 2 mrd kroner. Reitan-gruppen alene hadde et overskudd i 2010 på ca 2,2 mrd kroner. Norges-gruppen hadde et overskudd i 2011 – også på 2,2 mrd kroner. Kanskje ikke så rart at mange reiser til Sverige for å handle når man er vitne til hva slags påslag det er mulig å ta ut i fortjenester i Norge?

Hovedproblemet ligger i at politikerne har tilpasset seg markedsliberalismens og markedsmaktens prinsipper på bekostning av beredskapshensyn, befolkningen, demokratisk styring og kontroll av matproduksjon, samt fornyelse/ utvikling av norsk landbruk i et langsiktig perspektiv! I det ligger det hensynet til forventet befolkningsvekst.

Behov for nytenkning?
Men det er behov for å tenke nytt innen landbruket! Det er – i hvert fall – minst to grupper av bønder. Den ene er de som har sin inntekt fra landsbruket, og de som har landsbruk som en binæring.

Eksempelvis er det opplyst i en undersøkelse fra en kommune i Norge – som følger;
Denne kommunen har ca 5 000 innbyggere, og hvor det er opplyst at landbruk er en av hovednæringene i kommunen. Kommunen har registrert ca 180 gårdsbruk. Det er opplyst at det bare er 23 av gårdsbrukene hvor eneste inntekt er det som hentes ut fra gården. Disse bøndene representerer en viktig ressurs når de sender dyrene ut på beite – og derigjennom bidrar til å holde vegetasjonen nede. Det betyr at på de øvrige 157 gårdsbrukene er det minst en i husstanden, kanskje to, på gården som har sine hovedinntekter utenfor gården.

Grovt sett kan man anta at de 23 gårdbrukene som bare lever av gårdsinntekt, er de som har dyrehold som en viktig del av inntektene, og at en stor andel av de øvrige ”bøndene” stort sett ”er bonde på røde kalender dager”.
Det er åpenbart at det er de 23 gårdbrukene som virkelig har kommet dårlig ut økonomisk over tid!

Subsidiene/ avskrivningsregler treffer feil?
Carl Otto Løvenskiold hadde en formue på 187 millioner kroner i 2010. Likevel får han landbruksstøtte fra staten på 1,36 millioner kroner. Mens gjennomsnittsbonden får et tilskudd på ca 114 000 kroner pr år (2010-tall).

Det å skaffe seg et gårdbruk, åpner generelt for mange avskrivningsmuligheter, og dermed lav skatt. Er det riktig at andelen ”hobby-bonden”, dvs de som er ute og jobber på gården noen få røde kalender dager i året, og med hovedinntekt fra arbeid utenfor gården, får de samme avskrivningsmulighetene og subsidiene som eksempelvis de som ensidig lever av gårdbruk (matvareproduksjon)?

Vi er et land med bare ca 5 mill innbyggere. Det ligger en begrensning på hvor mye befolkningen kan belastes av økonomiske kostnader.

Hvordan bør landbruket innrettes?
Jeg har ingen sterke meninger om konkret hvordan landbruket bør innrettes. Men det viktige for Norge som nasjon, og nasjonens bruk av fellesskapets midler til å understøtte landsbruket, tilsier at de bøndene som tenker langsiktig, bærekraftig og miljørettet landbruk, og med hovedmål å sikre størst mulig beredskap/ selvbergingsgrad for den norske befolkningen (nasjonen), er de som bør belønnes mest. I en slik tenkning ligger dyrehold som bidrar til å holde vegetasjon nede, og en bærekraftig forvaltning av skogsarealene.

Mitt budskap er at dagens overføringsordninger til landbruket er kommet helt ut av kurs – og som i for stor grad ensidig belønner de største og rikeste. Det er lite fremtidsrettet – i hvert fall så lenge mange av bøndene gir opp bondeyrket, og dermed viktige arbeidsplasser rundt om i Norge.

Lurer du på hvor FrP står i forhold til bruk av oljepenger?

Frps prinsipper kort:
- Frp vil i statsbudsjettet skille mellom forbruk og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer.
- Statens forbruk skal ikke vokse mer enn BNP, det bidrar til at staten ikke svulmer opp på bekostning av privat næringsliv, og det krever at man gjør gode prioriteringer i budsjettet.
- Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer skal derimot ikke begrenses av et tak for oljepengebruk, men gjennomføres når det er fornuftig ut fra markedsmessige hensyn (tilgang på entreprenører m.m.).
- Kalkulasjonsrenten skal reflektere oljefondets avkastning

Via denne linken til FrPs finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsens blogg finner du beskrivelsen av hva vi ønsker dagens handlingsregel erstattet av. FrP bygger landet, vi bruker ikke opp oljepepengene.